Kaja Gunnufsen // Kvinnedagen

Med et unikt og vindskeivt blikk på både sitt eget liv og verden rundt henne, har Kaja Gunnufsen i løpet av det siste tiåret vært en av de mest karakteristiske artistene på den norske pophimmelen. Helt fra startgropen var det tydelig at Gunnufsen har en unik stemme som har vært relaterbar for en hel generasjon, og det langt utenfor Grünerløkkas bydelsgrenser – noe som førte til en rekke priser og nominasjoner, blant annet Spellemann
og P3 Gull. Hun fylte konsertsteder over hele landet, og var å finne på de største festivalene.

Debutalbumet fra 2014, «Faen Kaja», står fortsatt som en bauta. Der det startet med alle utfordringene og forventningene rundt det å være ung og singel, har temaet nå skiftet ganske drastisk. Livet har skjedd. Kontrasten mellom det å være ung og singel, og det å være gift tobarnsmor har ført til flere ekstra lag i Gunnufsens tekstunivers. Popteften hun alltid har hatt er minst like eksepsjonell som før, og denne gangen har hun sammen med sin faste samarbeidspartner Kenneth Ishak beveget seg inn i et noe annerledes lydbilde, det mest lekne lydbildet vi har hørt til nå.

Det har gått noen år siden Gunnufsens andre album, «Ikke tenk på det», ble sluppet – over seks år faktisk. I etterkant har hun gitt oss popperlen «Unik», før det ble helt stille. Tiden som har gått siden sist gjenspeiles i det universet hun nå inviterer oss tilbake inn i på sitt tredje album. Man trenger egentlig bare høre gjennom fra start til slutt, så får man svar på alt man lurer på - og mer til. Det skjer allerede på albumets første smakebit, «Jazzing med Kaja». Kaja Gunnufsens har en helt egen evne til å fange opp omgivelsene på en måte som er like deler banalt og naivt som den er intelligent og spissfindig. Hennes observasjoner og meloditeft har vært dypt savnet, og vi har med dette nye albumet endelig fått gullkantet påfyll i en allerede solid katalog.