Kjønnsbegeistring

Det finnes mange veier man kan gå, dersom bestemmelsen skal gjøres etter hva vi gjerne kaller: ”Objektive kriterier”. Vi kan søke på kromosomer, noen av dem har jo fått prefikset kjønn, eller vi kan søke på hormoner, hvorav noen har fått samme prefiks, vi kan søke på kjønnskjertler eller vi kan søke på ytre primære eller sekundære kjønnskarakteristika.

Gjør vi det, vil vi snart finne ut at disse kriteriene ikke samsvarer i alle de menneskeutgaver naturen har å by på. Mennesker med kjønnskromosomer vi ser hos kvinner, kan være utstyrt med testikler, framstå som menn med kapasitet til å befrukte. Vi kan finne typiske menn og fedre som naturen har gitt en livmor, og vi kan treffe dem hvis kromosomsammensetning eller kroppslige framtoning ikke passer med noen av kjønnsmajoritetene. Objektiviteten kommer kort sagt til kort.

Det holder ikke å si: ”Du er.”

Dersom vi velger å følge subjektive kriterier, blir bildet et helt annet. Vi kan møte usikkerhet, en svært sjelden gang ren forvirring, men i det store og hele vil de fleste mennesker ha en klar oppfatning av det vi kan kalle kjønnsidentitet. Den identiteten er rett som det er ikke i samsvar med verken, kromosomer, hormoner, kjønnskjertler eller kroppslig framtoning. Ikke desto mindre viser det seg at identitetsopplevelsen er sterk nok til å overstyre alt dette.

Derfor blir et: ”Jeg er,” langt viktigere å vektlegge enn noe annet.

Det er denne mangfoldigheten av kjønn, kjønnsoppfatning og kjønnsuttrykk professorene i sexologi Elsa Almås og Esben Esther Pirelli Benestad vil ta oss med inn i når de holder sin:”Performance lecture” på Samfundet.