Ran (1985)

Føydalherren Hidetora Ichimonji har fått nok av dagliglivets kjas og mas. Det er skikkelig tungt å styre landet, og dessuten er han i ferd med å bli for gammel til å ri rundt på hest og leke kåbbåj (vi som ser, lar oss imidlertidig ikke lure av den kjipe løsbarten som skal få den knapt 50 år gamle skuespilleren til å fremstå som urgammel). I et forsøk på å trekke seg tilbake for å nyte late dager med sake og nudelsuppe forsøker han å dele opp riket på sine tre sønner. Ikke bare det, han kan også dele livsvisdom vi mistenker han har snappet opp fra et sånt bilde mamman din har hengende over sofaen: Én pil alene er skjør, men tre piler sammen er nærmest ustoppelige. Som sønner flest gidder de selvfølgelig ikke høre på faren sin, og kort tid etter bryter krigen ut. uguu~

Akira Kurosawa er blant de regissørene man gjerne setter “Mester” foran. Mest kjent er historien om hvordan George Lucas hentet inspirasjon fra en av hans filmer da han teipa sammen Star Wars, men dette er bare toppen av kransekaka. Folk som Steven Spielberg og Francis Ford Coppola, som du kan se filmer av hos oss i høst, har også mye å takke mesterregissøren for.

Ran er en spektakulær film med en intens bruk av farger som virkemiddel. Hver enkelte rustning ble håndlaget over altfor lang tid, og scenene ble filmet basert på malerier Kurosawa selv hadde malt. Regissøren er kjent for sine nydelige billedkomposisjoner og detaljrikdom, men det var få som var forberedt på hva han kunne få til med farger og utallige statister. Mindre imponerende blir det ikke når man i tillegg vet at fyren var så godt som blind under innspillingen. Dette er filmen for deg som vil la deg fascinere av dypt personlige tragedier omkranset av storslagne slag og politiske prosesser. Litt sånn Game of Thrones, bare bra og uten drager.