Honningbarna

Det er mange band man bruker beskrivelsen «et av Norges beste liveband» om, men Honningbarna har det svart på hvitt fra både her og der, med hyllende anmeldelser og utnevnelser som «årets live» på P3 Gull. Nå skal de ut med et nytt album, og da skal det selvsagt også turneres.

Om platen som ventes i løpet av høsten skriver de dette:

Det er meningsløst å brenne ned skiten om man ikke har noen å gjøre det sammen med, om man ikke gjør det ut av nestekjærlighet. Mer enn et band, er Honningbarna en klan for alle som føler seg fremmede,bortkomne eller bare kjeder seg i den verden vi lever i.

«Voldelig lyd» er den femte plata til bibelbeltets blideste bråkebøtter, og raser av gårde i samme spor som forgjengerne «Opp de nye blanke» (2015) og «Goldenboy» (2016). I stedet for å late som det tradisjonelle albumformatet fortsatt har noe for seg, holder «Voldelig lyd» det kort og godt: ni spor på tida det tar en inngrodd progrocker å komme til poenget.

Med god grunn. Det haster som faen, som femspannet erklærer midtveis uti albumet. Fordi det er vanskelig å være snørrhovne drittunger for alltid («Når vi blir eldre ska’ vi selge ud/når vi eldre ska’ vi feige ud»), er det nå eller aldri man må sette kjepper i hjulet til Mannen, den patriarkalske og pengegriske størrelsen som fører oss stadig nærmere det kollektive selvmordet.

Tittelen «Voldelig lyd» spiller dermed på at Honningbarnas populistiske punkrock får stadig spissere albuer – «VLDG» er eksempelvis deres første bidrag til noise-sjangeren – i takt med storsamfunnets kakofoni.

Deres hårete mål er å rette den retningsløse aggresjonen som gir en lyst til å kaste seg utfor stupet mot de som virkelig fortjener det. Og da er det ikke snakk om forvirrede hvite guttepjokker med høyreekstreme tendenser: «Du e’ født feig/Men æ e’ her for dæ», vræler vokalist Edvard Valberg på «Født feig/dø bleig».

Honningbarna er din venn. Håper du liker det du hører.

Fotokreditering: Tom Lund