Bijou: Onibaba (1964)

Duoen viser seg å bestå av en mor og hennes svigerdatter. Sønnen og ektemannen dro ut for å kjempe, de vet ikke hvor lenge han blir borte eller om han i det hele tatt kommer hjem. Skortende ressurser til tross, kvinnene har en plan for hvordan de skal klare seg.

Løsningen: Et stort hull et sted ute på gressletten. Her kan de skjule likene av enslige samuraier de tar livet av for selv å overleve. Våpen og rustninger selger de til en lokal kjøpmann. For pengene kjøper de no digg mat.

En dag endrer alt seg. En nabo kommer hjem med nytt om den savnede mannen. Han deserterte og ble senere drept. Alt håp er altså ute. Eller? Nei. Den yngre kvinnen innleder et forhold til naboen. Hver natt forsvinner hun ut i det høye gresset for å finne frem til ham. Tilbake ligger moren forlatt til seg selv og sjalusien. Så, en dag, får hun fatt på en djevelmaske.

Onibaba er en merkverdig film fra Japans filmhistoriske storhetstid. Filmen befinner seg i en merkelig sjangerblanding av skrekk, drama og krigsfilmer, uten at dette sammensuriet går på bekostning av enkeltdelene. Her er det noe for alle, enten du vil gjøre et dypdykk i fortrengt seksualitet, krigens redsler eller campy demondamer med teite masker. Alle disse elementene er nydelig pakket inn i en smakfull sort-hvitt, kreativ kameraføring og med et lydspor du sent vil glemme.

Regissøren, Kaneto Shindo, er dessverre ikke et navn som ofte dukker opp når man sitter på en kneip og nyter en hyggelig passiar om de japanske mesterregissørene og deres fortreffelighet. Dette til tross for at han med Onibaba har laget Japans ubestridt beste skrekkfilm, i den grad filmen kan kalles en skrekkfilm. At han i tillegg klarte dette helt uten å bruke tenåringsjenter med langt vått hår er alene nok til en hedersbemerkning eller to. Vi har vanskelig for å komme opp med store nok lovord for filmen på egen hånd, så her må nok du gjøre jobben for oss og se den selv.

Produksjonsår: 1964
Regissør: Kaneto Shindo